På sengekanten

Nå sitter jeg i sengen etter en lang og slitsom dag. Jeg er så klar for å slukne med hodet begravet i den deilige puten min, men har bestemt meg for å legge ut om en ganske innholdsrik ettermiddag og kveld. Idag var min siste store konsert før sommeren trer i full kraft.

Jeg kom meg nydusjet og vel stylet frem til lokalet i 2 tiden klar for litt øvelse og gjennomgang før konserten skulle holdes. Det var moro å se alle de velkjente ansiktene klare for å gjøre en innsats, men i tillegg så jeg en gjeng ikke så kjente svensker. Noen få av dem kunne jeg gjenkjenne fra turen til Stockholm. Jeg må innrømme at blikket mitt fort saumfarte rommet etter noen potensielt interessante gutter, men utvalget var ikke så veldig å skryte av.

Da konserten nærmet seg fikk jeg dratt på meg en enkel liten sort kjole og mine elskelige, lekre og sorte sko. Jeg gjorde en siste finnish før vi var nødt til å sitte på plass og spradet ut av toalettet ferdig stylet. Alle blikkene jeg fikk fra gutta er alltid like tilfredstillende. Med et smil om munnen og hodet hevet gikk jeg forbi og hilste på de jeg kjente. En av de kjekkere svenskene passerte meg i gangen og gav meg et flørtende og et litt imponert blikk. Før jeg nådde setet mitt fikk jeg noen smigrende kommentarer og jeg må innrømme at de setter en skikkelig boost i seltillitten til en ellers så sjenert jente. Det er så gøy å pynte seg når en får annledning. Jeg må nok innrømme at jeg var litt mer i øyenfallende enn de andre som hadde litt mer nøytrale antrekk, men det var allikevel ikke for mye.

Salen begynte å fylle seg og stod jeg klar på fremste rad sammen med de andre fløytene. Konserten startet med mye energi i stykkene vi spilte og stemningen var god. Men så kom vi til den delen av konserten hvor vi skulle spille stykket "Blue Shades". Jeg kunne høre at det falt fra hverandre og plutselig kom vi til fløytesoloen jeg skulle spille. Uff… Jeg kjente at nervene prøvde å ta overhånd over spillingen min og det som falt i hodet mitt var: "Ånei… Ikke IGJEN?!". Jeg kjente at jeg skalv og hadde problemer med å spille gjevne toner. Soloen gikk virkelig dårlig, og jeg som hadde spilt det perfekt på gjennomgangen. Da jeg endte den katastrofale soloen var nervene fortsatt en plage. Jeg kunne kjenne bena mine skjelve og gav konsentrasjonen min en støkk. Jeg lider dessverre av en irriterende sceneskrekk som jeg fikk utdelt sammen med min egentlig så sjenerte personlighet. Det er utrolig irriterende og jeg jobber med å bli kvitt den, men det er neimen ikke lett.

Konserten gikk veldig bra hvis man å bort ifra det ene stykket med soloen min. Vi fikk stående applaus etter en flott avslutning. Etter konserten dro vi ut og spiste, og på vei til restauranten fant jeg fort den søte svensken og gikk ved siden av ham. "Du så virkelig flott ut i den kjolen!" fikk jeg fort vite av ham. Det var heller ikke vanskelig å komme i prat med ham til tross for mine litt dårlige evner i å kommunisere (synes jeg selv). Jeg fikk mer og mer sansen for ham etterhvert som vi pratet og det gikk lett. Han var en veldig artig fyr og jeg oppdaget at han var den typen gutt jeg fikk sansen for.

På restaurranten var det god stemning. Med ABBA’s klassikere over høytalerne sang alle for full hals med på velkjente tekster. Noen av svenskene satte seg i fokus da de gikk ut på gulvet og danset uten bekymring. Vi heiet dem frem, klappet i takt til musikken og lo masse av deres komiske opptreden. Hvor gøy hadde det ikke vært å bare kunne slå seg løs slik som det? Jeg tør dessverre ikke gjøre slikt. Jeg er for sjenert (med mindre jeg har fått litt alkohol innabords). Ofte blir jeg irritert over alle sperrene jeg har for å sette meg selv i fokus i andres selvskap. Jeg skulle så gjerne tørre å være et midtpunkt, men det er tydeligvis ingen lett vei å gå.

Jeg satt på helt motsatt side av rommet i forhold til svensken jeg hadde pratet med, men tok ham i å se på meg noen ganger og sendte ham småflørtende blikk. Dessverre kunne jeg ikke bli lenge og måtte dra kort tid etter middagen. Jeg krysset rommet mens jeg sa hade til venner og kjente. Og så kom jeg meg opp på siden av den søte svenske gutten. Jeg fortalte ham at jeg måtte gå og at det var hyggelig å møte ham mens jeg gav ham en klem. Det tok ikke lang tid før jeg fikk nummeret hans rablet ned på en lapp og en invitasjon til Stockholm. Jeg fikk noe ut av kvelden allikevel.

Noe som overrasket meg veldig var da jeg stod og ventet på toget. Plutselig kom det en mann løpende forbi meg, men som stoppet fort forran meg og så på meg. "Fy søren du er nydelig du! Er toget gått?" Jeg klarte ikke gjøre annet enn å glise. Som mange andre jenter liker jeg å få oppmerksomhet og komplimenter. "Ja. Du er virkelig nydelig!" sa han igjen før han tittet på jernbanen og så toget gli inn til stasjonen. Han var en virkelig merkelig skrue.

Inne i toget satte han seg ved siden av meg og begynte å blable om alt mulig rart. Jeg ble fortalt at han var en lastebilsjøfør og at han likte å skape reaksjoner hos folk ved å si eller gjøre uventede ting. Til konduktøren sa han at han var svaksynt og fikk henne til å plukke frem myntene til billetten han trengte. Han var virkelig uredd andres mening om ham og sa det meste rett ut. Jeg klarte ikke annet enn å bli fasinert av ham. Etter kort tid fikk han meg til å massere hånden hans etter at han la ut om hans evner som massør. Det var heller ikke tull det han sa om massasjen for da han begynte å massere hånden og armen min ble jeg helt salig og avslappet. Han var virkelig merkelig, men klarte på et mystisk vis å vekke nysgjerrigheten min.

Til slutt stoppet toget på min holdeplass og jeg måtte gå av. Det var det jeg så av ham. Han kjørte videre med toget og jeg gikk avgårde fortsatt med en litt salig følelse etter den lille massasjen. Må si det er merkelig det der. Merkelig type og alt for gammel for meg uansett. Han var jo faktisk 43 år.

P.S: Endret litt på innlegget. Var så trett i natt at jeg måtte endre litt og skrive slutten (19.mai, 13:05)

Vurdert til: av 49 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende